"Dette er drømmen!" roper jeg og ler og ler med krampe i kinnene.
Jeg hopper på karusellen og kjører rundt og rundt og rundt.
Sirkuset rundt meg ler og skjærer grimaser og gråter.

Det føltes som om alles hoder eksploderte samtidig, og sendte ut all lyden menneskene hadde lagd iløpet av sitt. liv.
Jeg vil gjemme meg bak ett sort hull, men jeg er for stor.

Alle farger blander seg og optimistene tror det blir en regnbue. Men hadde de fulgt med på skolen, hadde de visst at det blir grått.

Den grå overflaten brer seg og dekker alles øyne. De tror de ser Gud, men det er ingen der til å bekrefte det.
De kan snu seg, men vil falle om.

Showet fortsetter, ellers begynner ungene å gråte. Løven hopper gjennom brennende ringer og de andre svinger seg i luften. Alle sier "oooh" og "aaah" og klapper slik de har lært. Det de ikke vet, er at løven bak teppet er i ferd med å spise hodet til sirkusdirektøren.

Spise friheten. Spise døden. Spise seksualiteten. Spise alt, for å forstå hvordan han kan bruke alt til egen fordel.

Han fyller seg til randen, men fortsetter en stund til. Løver har aldri forstått at å spise Alt ikke gagner noen. Snart spyr han.

jeg lar meg selv råtne i femti år før jeg legger meg til å sove, for det er utmattende å vente på noe som aldri skjer. minst like utmattende er det å være i en gråsone uten briller, for hva ser du egentlig når du er fanget mellom lysehvitt og mørkesvart?
jeg lar deg spy opp alle ordene du aldri fikk sagt, og etter å ha venta i femti år til, begynner jeg å merke at det ikke var så mye å vente på, men at det heller var mye som ventet på meg.