stigespill

de snakket om grenser. streker og bokser man måtte holde seg innafor eller utafor. hvor langt kom de, om de tok tre steg til venstre? vendte de seg til høyre var det en dør, men tok de et steg tilbake støtte de på en vegg.
rundt seg selv en gang, tilbake den samme veien og den samme veggen var der. merkelig tenkte mange av dem, jeg snurret jo rundt en gang. jeg trenger ikke bygge vegger for å finne ut at de er der.
praten summet og gikk. og en sa at man måtte følge en vegg hele tiden for å komme seg ut av en labyrint. men var det virkelig så viktig å finne enden?
hva er enden om ikke bare starten på noe nytt. hva er vel ikke starten på noe nytt? de stilte seg opp på rekke og trampet i takt, marsjerende på linje ut av døren, lukket den etter seg, og satt seg ned der. for det var dit de var på vei, og de var kommet frem. da er det på tide å sette seg ned.
brettspill er en fin måte å få tida til å gå. de spilte stigespill, det gikk opp og ned, alt ettersom terningen dikterte. men var de ikke ferdige snart? de kjente gjennomtrekk fra et vindu i andre etasje.
"er det noen som gidder å gå opp og lukke vinduet?vi fryser her nede."
de begynte å bli febrilske. stakk hendene ut overalt på leting etter hull å vifte armene i. stigespillet veltet og terningene rullet under foten til en eller annen som snublet og famlet seg ned noen trapper. de ville ut av boksen, men ingen av dem var særlig kreative.
de prøvde å kaste penger på veggene for å se om de ble borte, men det hjalp ikke. disse veggene tok ikke kontanter. de prøvde med klokkene sine. men disse veggene var ikke så glade i byttehandel.
de prøvde å dytte, men da falt de ut i løse luften. men tok de et steg frem, dunket foten i noe hardt. til slutt tok de hverandre i hendene.
"sammen kan vi få til hva vi vil!" skrek en, og de tok springfart og løp rett inn i den tunge, harde, bastante veggen som stod foran dem.
men de hadde ingen anelse av hva de ville. de trodde de skulle frem, men lot skrittene gå sidelengs. og hvilke grenser var det de egentlig hadde snakket om? pannene deres blødde, fra sammenstøtet med veggen. men lente alle seg frem samtidig, var det ingenting der til å ta dem i mot. så de bare skrek, i håp om at noen ville høre dem. men de visste godt at de ikke var noen andre, enn de som var lengre ned i rekken.

det braker når jeg river opp brystkassen og ribbeina knekker.

visste du at det er slik de utfører hjerteoperasjoner? en venn av meg har ett arr fra en slik operasjon. det går i en linje på midten av brystet hans. er ikke du medisinstudent? se her, her har du en once-in-a-lifetime-se-og-lær-oppurtunity. er ikke du oppurtunist? jeg har lært at man alltid skal leve som at dommedag kan komme når som helst. vel; nå er faen meg dommedag her, og jeg henger rundt med brystkassa åpen. liker du å leke Gud? er det derfor du er medisinstudent? vel, du er ikke ferdig utdannet, så idag er det jeg som får leke Gud. hva synes du om det? det er vel det du alltid har vært redd for. har du ett kamera med deg? du burde ta noen bilder, nå som du har sjansen. nærbilder av ett levende hjerte, det er det vel ikke mange av dine medstudenter som har? knips i vei, jeg er god til å posere. har brukt mye av mitt liv til å se på top model, forstår du. nei, vi kan ikke stå her å henge. det er på tide å få ting unnagjort, det er jo tross alt dommedag! hvem skal dømmes først? det er da innlysende. deg såklart! jeg kan da ikke løpe verden rundt, med hjertet på display bare for å dømme noen. det vil være enklest, når man skal velge mellom 7 milliarder mennesker, å velge den som er nærmest. det enkle er ofte det nest beste, er det ikke det de sier? og jeg må innrømme at jeg har svekket min fysiske tilstand ytteligere, og blir derfor nødt til å ta til takke med det nest beste. så, tja, hva skal du dømmes for? seksuell omgang med din nevø? voldelig uttrykksmetode mot din mor? massemord på klassekamerater og bekjente? milliardsvindel? eller bare rett og slett alle pengene du har brukt til å støtte barnearbeid og miljøforbrytelser? vet du hvor mange liv du har ødelagt? jeg snakker ikke bare om de 7 milliarder av menneskene som allerede er her, men de neste 7 milliardene som ennå ikke har blitt født. du er avskylig. "bare en helt vanlig fyr", sier du. nå ja, jeg mener, hvis man ser bort i fra alle tingene du har gjort.. så er du jo ganske allright. men jeg blir nok nødt til å dømme deg for dine synder, alikevel. ...så er det vel kanskje ikke alle dine synder, men her får du sjansen til å bli en helgen! å være jesus! dø for dine synder mann! DØ!

"faen, dette går ikke, han blør for mye...rive opp sin egen brystkasse hva er det for en idè? herregud, nei, vi mister ham... "

"Beklager fru Jakobsen, livet sto ikke til å redde..."

det er ikke min feil

jeg skulle gjerne fortalt deg hvilken retning du må gå for å finne meg, men det ser ut til at fuglene har spist opp brødsmulene. du vet jeg har sluttet å strekke ut armene mine. jeg holder dem tett inntil kroppen for å beholde varmen.
men om du skulle finne meg, til tross for manglende brødsmuler, lover jeg å strekke ut minst en hånd. den er ganske liten, og det er ikke sikkert du klarer å gripe tak i den, men jeg har da hvertfall forsøkt.

nå ligger vi under ørnens spente vinger, og venter på at den skal lette

for vi er under tak og vi er under dyne.

tunge dyner, tette tak, oppbrukt luft og vinduer uten lys.

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

"du skal aldri få sove igjen", sa dem

gi oss høygaffler så vi kan jage dem vekk. det er de friskeste minner som følger oss inn i døden.

har du sett kuene som røyter i mørket?

Det er dette. Dette her.
Her er vi.
jeg kjenner bassen banke i brystet
(det er vanskelig å puste)
JEG ELSKER DEG, roper jeg
Du hører meg ikke, på andre siden av verden
jeg elsker deg fordetom, hvisker jeg
Det er akkurat DETTE HER jeg mener.

Til Inger Johanne

Det er stille i bås to. I bås to er det stille. Helt stille. Det er stille under skrivebordet, det er stille i det myke stoffet på stolen, det er stille i det lille glasset som en gang holdt alle skrivesakene.
Det er stille i bås to. I bås to er det så stille at om du setter deg ned på gulvet og legger øret inntil støvet, kan du høre drømmene og håpet. Drømmene om fortiden, og håpet om fremtiden.
Stille, det er det det er i bås to. Stillheten er så stor at den eser ut gjennom vinduene og døra, den er så stor at det ikke er plass til noe annet i hele bygget, og den fyller deg opp til randen. Fyller deg så mye opp at den kommer ut gjennom øyne og nese, og du begynner å skjelve.
Stillheten i bås to, den er der, og den har fylt opp skrivebordet med usynlig latter og uhørlige kropper. Bås to er gjennomsyret med en stillhet som gjør alt annet uglemmelig, for når stillheten stryker deg om livet tenker du på alt annet enn det som er foran deg.
Det er stille i bås to. I bås to er det stille. Helt stille.

"Dette er drømmen!" roper jeg og ler og ler med krampe i kinnene.
Jeg hopper på karusellen og kjører rundt og rundt og rundt.
Sirkuset rundt meg ler og skjærer grimaser og gråter.

Det føltes som om alles hoder eksploderte samtidig, og sendte ut all lyden menneskene hadde lagd iløpet av sitt. liv.
Jeg vil gjemme meg bak ett sort hull, men jeg er for stor.

Alle farger blander seg og optimistene tror det blir en regnbue. Men hadde de fulgt med på skolen, hadde de visst at det blir grått.

Den grå overflaten brer seg og dekker alles øyne. De tror de ser Gud, men det er ingen der til å bekrefte det.
De kan snu seg, men vil falle om.

Showet fortsetter, ellers begynner ungene å gråte. Løven hopper gjennom brennende ringer og de andre svinger seg i luften. Alle sier "oooh" og "aaah" og klapper slik de har lært. Det de ikke vet, er at løven bak teppet er i ferd med å spise hodet til sirkusdirektøren.

Spise friheten. Spise døden. Spise seksualiteten. Spise alt, for å forstå hvordan han kan bruke alt til egen fordel.

Han fyller seg til randen, men fortsetter en stund til. Løver har aldri forstått at å spise Alt ikke gagner noen. Snart spyr han.