"Dette er drømmen!" roper jeg og ler og ler med krampe i kinnene.
Jeg hopper på karusellen og kjører rundt og rundt og rundt.
Sirkuset rundt meg ler og skjærer grimaser og gråter.

Det føltes som om alles hoder eksploderte samtidig, og sendte ut all lyden menneskene hadde lagd iløpet av sitt. liv.
Jeg vil gjemme meg bak ett sort hull, men jeg er for stor.

Alle farger blander seg og optimistene tror det blir en regnbue. Men hadde de fulgt med på skolen, hadde de visst at det blir grått.

Den grå overflaten brer seg og dekker alles øyne. De tror de ser Gud, men det er ingen der til å bekrefte det.
De kan snu seg, men vil falle om.

Showet fortsetter, ellers begynner ungene å gråte. Løven hopper gjennom brennende ringer og de andre svinger seg i luften. Alle sier "oooh" og "aaah" og klapper slik de har lært. Det de ikke vet, er at løven bak teppet er i ferd med å spise hodet til sirkusdirektøren.

Spise friheten. Spise døden. Spise seksualiteten. Spise alt, for å forstå hvordan han kan bruke alt til egen fordel.

Han fyller seg til randen, men fortsetter en stund til. Løver har aldri forstått at å spise Alt ikke gagner noen. Snart spyr han.

jeg lar meg selv råtne i femti år før jeg legger meg til å sove, for det er utmattende å vente på noe som aldri skjer. minst like utmattende er det å være i en gråsone uten briller, for hva ser du egentlig når du er fanget mellom lysehvitt og mørkesvart?
jeg lar deg spy opp alle ordene du aldri fikk sagt, og etter å ha venta i femti år til, begynner jeg å merke at det ikke var så mye å vente på, men at det heller var mye som ventet på meg.

"jeg må spy" lot jeg leppene mine danse.
pusten min svevet foran meg og førte hånden min nølende mot skulderen din. jeg lot fingrene gro seg fast, mens leppene dine danset mot noen andre.
jeg syntes nesten synd på dem (leppene altså) de var så fine. jeg kunne ennå huske den gangen de var gode mot meg. nå stinket dem, råtnende på innsiden, men fasaden hadde dem fått beholde. et minne om gamle dager, og smilende tider.
tankene hadde fremskyndet angrepet, og jeg måtte sikte som best jeg kunne, mens jeg svingte meg som tarzan med armen min (som hang fast til skulderen din) som line.
fasaden var like bløt som jeg hadde forlatt den, men lukten av forråtnelse gjorde bare angrepet bedre. jeg lot det sprute, for så å renne, til det bare var drypp igjen. jeg så føttene dine løpe, men rømme kunne du bare glemme. for likeså som hånden min, hadde jeg latt leppene mine
gro seg fast.

farmor fortalte meg at alaska var et kaldt sted

du skal aldri holde det du lover.
men hold fast i kaffekoppen din, du (så du ikke mister den på låret og får et brennmerke så stort som alaska) alaska er ganske stort. større enn kaffekoppen.da jeg var liten pleide jeg å bade i kaffekoppen til farmor. nå får jeg bare halve tåa oppi. jeg husker ikke hva som skjedde.
da farmor ble lei av at jeg skitnet til kaffekoppen hennes, pleide hun å sette den på en varm stekeplate sånn at badevannet begynte å boble og koke. da hadde jeg brennmerke over hele kroppen, da. men jeg var ikke så stor da, så ett brennmerke på størrelse med alaska var umulig å oppnå. stakkars alaska.
hvis du holder for hardt fast i kaffekoppen din, knuser den. ikke hold så hardt.om du liker kaffe, da. hvis du ikke liker kaffe er det ikke like farlig, men fortsatt. ikke hold for hardt.
jeg skal fortelle deg en hemmelighet. alaska kommer til deg, enten du søler kaffe på låret ditt eller ikke. det handler egentlig ikke om å holde akkurat passe i kaffekoppen, men å tenke på noe annet mens alaska nærmer seg.
a- står for altmulig, så resten av bokstavene gidder jeg ikke ta. alaska står for ingenting, og i står for iskrem. det er godt. mmm.
husk å kyss farmor farvel før alaska kommer.
.

...men ingen kan love noe for alltid, og om ikke ting blir slik jeg en gang lovet, kan jeg putta deg oppi lungene mine og la deg bli der til alt blir lyselilla.
når du svømmer ut igjen, kan jeg kysse deg på nakken, og jeg kan også si at du er det beste som noengang har hendt meg. men det kommer ikke til å skje, for snart må du tilbake igjen. tilbake dit du kom fra, et sted lenger unna enn lungene mine. og når du er borte nok en gang, og alt er mørkesvart, kan jeg stryke meg selv på ryggen og si "alt er fint, jeg lover".

Jeg lar hele verden vandre rundt i en kopp te. Jeg ser de strever. Til slutt sovner dem. Jeg lar de ligge i dvale i håndflatene mine, før jeg presser dem hardt sammen og kjenner blodet renne nedover armene mine. Hvis du tar på deg solbriller kan du stirre inn i lyset. Men hvem trenger briller for å se inn i mørket?

jeg tenkte jeg bare skulle fortelle deg at jeg fortsatt var her
det skal bli bedre, jeg lover

kysset

jeg sikter på munnen din og lukker øynene. det er fint og bløtt. når jeg åpner øynene igjen, ser du litt ut som en fisk. jeg kniser.
så bøyer jeg meg frem og hvisker deg i øret. "husk å puste"
pusten din kiler meg i nakken. "lurt" sier du. jeg smiler.
"kjente du det bruse?"
jeg vinker. du gråter meg en vannflaske til turen. takk, tenker jeg.

2

Men hundre år er lang tid, og i mellomtiden hadde du spydd opp hele veien langs Finland til Kina. Jeg klappet deg på ryggen og håpte på at jeg egentlig aldri hadde truffet deg. Prr, sa du og stirret meg i øynene. Åh, jeg savnet deg allerede, og hatet deg intenst. Jeg mjauet så godt jeg kunne, og krysset fingrene for at du ikke merket noe.

Kanskje du bare burde stå?

Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å få din oppmerksomhet, dine kroppsvæsker, dine ubearbeida ord som kommer rett fra levra, dine avklipte tånegler, ditt uvaska hår, din tynne tunge.
Jeg hopper opp, deretter ned igjen, jeg løper til Påskeøyene og tilbake igjen, jeg ruller meg i en blomstereng bare for å bli dekket av blomsterstøv, jeg river av meg huden for å fryse om natten, jeg drikker opp alt verdens alkohol og spyr det opp igjen i din seng, jeg dypper øyeeplene mine i marineblå maling, jeg stirrer opp mot himmelen for å se alt og ingenting, jeg slikker huden din for å få lukta av deg inn i meg, men bare når du ikke merker det, jeg putter strikkepinner inni stikkontakter sånn at jeg kan føle meg levende, jeg ringer til Gud og Satan og lyver for dem, jeg følger etter deg overalt bare fordi jeg elsker deg.


Men likevel snur du ryggen mot meg og lener deg inntil beina mine, slik at beina mine begynner å skjelve. Jeg vil hoppe vekk så du mister balansen og faller bakover, ut i havet. Men jeg gjør det ikke, for jeg vet at du kommer til å savne meg når du er død.

1

Jeg lar alt renne over, enda litt til. Før jeg venter i hundre år, og river alt fra hverandre. Jeg smøyg meg inntil deg, og ønsket jeg kunne male som en katt. Istedet skjøt du opp ryggen, og jeg så hårene i nakken din reise seg. Det sitret.

F.I.T.H.T.O.T.S.T.K.Y.E.D.A.R.Y.L

Jeg er en lang fanfare. Jeg er en stor idiot. Jeg er en sur, gretten, pompøs fjording. Jeg er en uteligger. Jeg er en froks. Jeg er en gris.
Jeg er en symfoni, skrevet og utført av Lucifer selv, dratt opp av jorden, festet til asfalten, fylt med sæd og slengt over jorder større enn øyet kan se, flyttet fra pontus til pilatus, drept, stått opp igjen og voldtatt, satt inn i bok på bok, alle bøker, bøker om vold og bøker om hunder, bøker om stativer og bøker om aspartan. Jeg er halshogget og fritert i en ovn lagd av stjerner. Jeg er underlivet ditt. Jeg er drapsmannen. Jeg er høy, ganske høy. Jeg er tykk. Jeg er kåt. Jeg er sprit. Jeg er drasset fra Berlin, til stedet der stjernestøvet drysser ned på utallige dumme mennesker. Jeg er satan. Jeg er massiv, jeg er sterk. Jeg er deilig. Jeg er utrolig deilig. Jeg er massemorder, jeg er elsket av så mange at jeg ikke kan holde styr på det. Jeg er jeger. Jeg er dødelig. Jeg er et atlas. Jeg er en skjerm.

Men. Først og fremst, aller fremst i rekken, med den blåeste, kuleste kølappen, er jeg fryktelig mandig.

Jeg er pikk. Jeg er barn, jeg vil være ROMVESEN. Jeg stod på toppen av 17.mai toget. Jeg er stolt. Jeg er ikke større enn deg. Jeg stikker nåler i føttene. Jeg liker ikke postei. Jeg drikker ikke. Jeg sitter ikke. Jeg spiser ikke. Jeg snakker ikke, jeg går ikke. Jeg løper ikke. Jeg ligger ikke. Jeg flyr ikke. Jeg hopper ikke. Jeg klater aldri. Jeg svømmer ikke. Jeg klarer ikke holde kjeft. Jeg ser ikke. Jeg hører ikke. Jeg tenker ikke. Jeg roper ikke. Jeg synger ikke, skriker ikke. Jeg rapper iallefall ikke. Jeg spytter ikke. Jeg ronker ikke, jeg knuller ikke. Jeg leser ikke. Jeg skriver ikke. Jeg skyter ikke. Jeg har ikke tatt på deg.

Jeg er inrammet på vegger rundt om i hele verden. Det finnes ikke en sjel som ikke har sett meg, hatt meg, følt meg, hørt på meg, kjeftet på meg, eller blitt regelrett pult i ræva av meg. Jeg har skutt hull i skallen din med den abnorme kuken min så hardt at skallen din fortsatt ligger i flere tunsen biter utover rådhusplassen. 9 tusen.

NI TUSEN!

Jeg er deg. Jeg kontrollerer deg. Jeg har deg i meg, jeg er i deg. Du er meg, knips vekk.

"During the concerts, I will improve even more..", sa Maria Callas på TV-skjermen. Til slutt døde hun, men jeg tenkte ikke noe mer over det. Jeg tenkte mer på alle sommerfuglene under sengen min. Sommerfuglene som hadde blitt til søppel, og ikke kunne fly sin vei lenger, og jeg som ikke greide å sove der lenger, men sov på sofaen ute i stuen. Sofaen som var laget av altfor svak saft, og gulvet den stod på var laget av spaghetti og tomatsaus. Veggene var laget av absint, stuebordet med vannglasset på var laget av vin, og hjertet mitt var laget av deg.
Vi gikk ut, du badet i lava, jeg la meg ned i englestøv slik at jeg begynte å nyse. På vei hjem lo jeg av hvordan du så ut og hvordan du fløy. Litt senere hjalp jeg deg med å fly, for du fikk det ikke helt til.
Litt senere var maten klar, liksom.

DERE ER FORELSKA

Navn: Kaisa
Klasse: 7.
Fag: Aldersblanding

De banket på vinduet, men da jeg snudde meg sa de ingenting. Eller kanskje jeg bare ikke hørte dem. Men de kan da ikke tro at de kan stå der og hviske til meg gjennom vinduet.
Jeg fant den stripete genseren du la igjen. Og den dumme boka di. Jeg ville ikke ha noe av det.
Det eneste jeg beholdt var en hvit kabel. "Praktisk", tenkte jeg. Og den rødbrune mappen din. Det var som jeg kunne kjenne det spre seg, bare jeg tok i den. Alikevel måtte jeg ha den. Resten brant jeg, og det luktet herlig. Jeg tente forresten på med den stygge lighteren din, røykefaen. Utrolig nok fant jeg ingen tomme røykpakker. De hadde du klart å kaste selv.

SCHERING CORPORATION
Atlas Of Dermatology

Det brant i hele kroppen, og det kjentes som huden kokte under fingrene mine. Jeg kunne skrive med fingrene mine. Jeg stavet "JEG ELSKER DEG" i boblende, etsende eksem. Fitta mi ble en eneste stor rød blemme. Byllene som sprakk, rant nedover lårene mine.
Jeg gikk og la meg. Neste morgen drakk jeg kaffe.

albfabetet baklengs, og litt rotet til, brent opp, askegjort, tatt asken opp og blåst den utover et spikerbrett

ansvar...?

vet du hvor langt du kan løpe?

samsvar...?

har du prøvd å slippe taket, sånn at det faller ned i hodet på deg, for å se hvilke ting i huset som blir ødelagt?

har du trådd over en line av flammer?

har du sluppet alle fuglene dine fri på en gang, bare for å se hvor langt de flyr før de kommer tilbake?

har du lagt sigaretten ned og trekt deg inn i degselv og sett ett perspektiv som ikke eksisterer?

slutten er viktig. jeg dreper den, sånn at noe annet kan ta dens plass.