Til Inger Johanne

Det er stille i bås to. I bås to er det stille. Helt stille. Det er stille under skrivebordet, det er stille i det myke stoffet på stolen, det er stille i det lille glasset som en gang holdt alle skrivesakene.
Det er stille i bås to. I bås to er det så stille at om du setter deg ned på gulvet og legger øret inntil støvet, kan du høre drømmene og håpet. Drømmene om fortiden, og håpet om fremtiden.
Stille, det er det det er i bås to. Stillheten er så stor at den eser ut gjennom vinduene og døra, den er så stor at det ikke er plass til noe annet i hele bygget, og den fyller deg opp til randen. Fyller deg så mye opp at den kommer ut gjennom øyne og nese, og du begynner å skjelve.
Stillheten i bås to, den er der, og den har fylt opp skrivebordet med usynlig latter og uhørlige kropper. Bås to er gjennomsyret med en stillhet som gjør alt annet uglemmelig, for når stillheten stryker deg om livet tenker du på alt annet enn det som er foran deg.
Det er stille i bås to. I bås to er det stille. Helt stille.